Tittel: Mia har forlatt chatten
Forfatter: Sanne Mathiassen
Antall sider: 201
Utgitt: 2025
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Sjanger: Drama, realistisk
ISBN: 9788241964749
Mitt terningkast: 5
Denne boka ble sendt til meg som et lese-og-anmeldelseseksemplar fra forlaget Vigmostad & Bjørke.
Mia teller. Hun teller fliser på badet, hun teller gjenstander i rommet, hun teller lyktestolpene hun passerer, og hun teller trappetrinn. Hun må også passe på – passe på å ikke tråkke på strekene på det rutete gulvet, passe på at hun løper forbi nok lyktestolper, passe på at alle mattestykkene går opp. Hvis ikke skjer noe galt – hun bare vet det.
Ingen forstår hvorfor hun må telle. Hun har ikke lyst, hun bare må. Men foreldrene hennes vil at hun skal stoppe – at hun skal endre seg. Særlig nå, etter ulykken.
Mia legges inn. Hun må dele livet på ‘lukka’ med andre ko-ko folk. Andre som sliter, andre som lyver, andre som blir fortalt at de må endre seg. Hverdagen blir en kamp mot terapeuter som ikke forstår tellingen hennes, mot miljøarbeidere som prøver å gjøre livet hennes ‘vanlig’, og mot de andre ungdommene som alle sliter med sitt.
Mia finner snart ut at selv om hun har det drit, så kan hun være glad. Og at selv om hun ikke har det bra, så har hun det bedre.
«Mia har forlatt chatten» er en veldig emosjonell og sår leseropplevelse, som tar opp veldig realistiske temaer som mental helse, vennskap og familie. Boka varierer mellom kapitler fra Mia sitt perspektiv på lukket avdeling, og chat-meldinger mellom venninnene hennes utenfor som prøver å forstå seg på situasjonen.
Boka er veldig livaktig – ingenting er ‘sugercoated’ eller føles overdrevent, og forholdene mellom de ulike karakterene er veldig realistiske. Jeg vet ikke hvordan ellers jeg skal forklare det – du bør nesten lese boka for å se hva jeg mener 😉
Jeg likte godt at boka er veldig nyansert – ingenting er helt svart-hvitt. Det er noe godt i det vonde, og det er noe vondt i det gode. Dette er også noe Mia selv lærer gjennom boka; man kan ha glade øyeblikk selv om livet virker ille, og det er helt innafor.
Denne boka passer godt for ungdom i 12-16 års alder, og jeg vet om flere unge voksne (20+) som også satt god pris på denne boka. Tematikken om OCD, ensomhet og skyldfølelse kan være ganske nærgående, men jeg vil absolutt anbefale denne boka til alle som ønsker å lese en livnær og sår historie om mental helse.
God lesing!
Hvis du likte denne boka bør du sjekke ut:
